Sunday
Feb192012

Prestens rolle

Av Anders Hildeng Næss, prest i Hillevåg menighet

Anders Hildeng NæssSom prest hender det at jeg møter mennesker som har vært utsatt for overgrep - men sjelden skjer dette umiddelbart etter at dette har skjedd. Som menighetsprest kommer mennesker til meg med historier de kanskje aldri har våget eller hatt mulighet til å fortelle til noen tidligere.

Det å bli voldtatt kan ha dramatiske langtidseffekter på mennesker. Slik jeg har sett disse effektene virker det som om de blir sterkere og sterkere jo lenger tid det går mellom når overgrepet skjedde og når historien blir fortalt.

Et offer legger dessverre ofte for dagen en oppfatning av virkeligheten som ikke står i forhold til virkeligheten slik den faktisk fremstår for folk flest. På en måte er dette helt naturlig - fordi et menneske som har vært utsatt for overgrep eller voldtekt - har vært gjennom noe folk flest ikke har.

Når dette ikke blir delt med medmennesker kan det bli slik at en ikke får satt hendelsene i sitt rette perspektiv. Da er det lett å innta stereotype holdninger til både seg selv, andre og kultur og samfunn som helhet. Disse stereotypiene preges av mistenksomhet mot andre, selvhat, eller ekstreme og kanskje impulsive måter å leve på.

Når et menneske kommer til kirkens ansatte med sin fortelling - er vi der for å hjelpe. Det vi kan hjelpe til med som kirke er å peke mot en vei å gå der man kan holde to fortellinger sammen samtidig. Ofte kan det virke umulig at man kan ha to tanker i hodet samtidig - men i Guds verden - og djevelens verden - er dette en daglig realitet: at det gode og håpefulle lever side om side med det destruktive og håpløse.

Gjennom kirkens sjelesorg håper vi å kunne bidra til at ethvert menneskes livsfortelling kan settes inn i den store grunnfortellingen om livet - som er nedskrevet i Bibelen, og stadfestet i Jesu forkynnelse.

Gjennom kirkens sjelesorg håper vi å kunne ane Guds uendelige kjærlighet - som ikke bare skapte, men som hele tiden kan skape noe nytt. En Guds evne til at det livet som føles sønderslått og døende - kan reises opp til nytt liv - og ny glede.

Sjelesorgen sikter mot å sette et menneske fri - noe som også var Jesus mål i sitt møte med mennesker. Da handler det først om å klare å innrømme dette som har skjedd - for så å kunne begynne å bearbeide det - og så ta nye valg for hvordan en skal leve videre.

Sjelesorgen sikter mot å minne mennesker på Gud som i hvert fall ett fast holdepunkt i tilværelsen, som man så sakte men sikkert kan bygge hverdags-stabilitet utifra.

Hele kirkens budskap er et budskap om håp og forandring til det bedre. Hele kirkens virke gjennomsyres av dette budskapet - så også sjelesorgen. I sjelesorgens rom blir det dermed ofte gjort tunge vandringer gjennom både ulendt, skremmende og nytt terreng. Dog er målet alltid med denne vandringen at den skal lede opp mot toppen - over denne tette ugjennomtrengeligee skogen - slik at man kan få et slags meta-perspektiv på det som har skjedd. Da vil man oppleve å mestre og å ta kontroll over egen historie og eget liv. Da vil man kunne oppleve å se at det finnes mange veier å gå - men at de er vanskelige å få øye på når man står midt opp i det.

Dette ser vi skje i kirkens sjelesorg, og nettopp det at vi vet at dette kan skje gir håp til både oss og til våre konfidenter. Et håp om å finne en lysning - et håper om å finne enda en lysning lenger framme, for så til slutt å komme ut i et åpent landskap.