Sunday
Feb192012

Skyld og tilgivelse

Av Paul Leer-Salvesen

Paul Leer-SalvesenI mange år har jeg arbeidet med spørsmålene om skyld og tilgivelse, og jeg blir ikke ferdig med dem. De er så viktige, og vanskelige. Jeg har intervjuet gjerningspersoner og ofre, mennesker som har gjort og opplevd forferdelige handlinger. Jeg har også snakket med barn, unge og voksne som lever mer alminnelige liv. Det viktigste jeg har lært, er dette:

Skyld og skyldfølelse er ikke det samme. En kan slite med skyldfølelse, uten å ha gjort noe galt. Det vet ofre for voldtekter og andre voldshandlinger mye om. Skyldfølelsen kan være der uten at en er skyldig. De som plages av denne lumske, løgnaktige skyldfølelsen, trenger noen å snakke med. Noen som kan si: ”Men kjære deg, det var faktisk ikke din skyld!” Skyldfølelsen må tolkes. Vi må spørre: ”Taler den sant, eller lyver den?”

Enda mer alvorlig er det at skylden kan være der, selv om en ikke kjenner noen skyldfølelse. Noen personligheter er slik at de klarer å skyve vekk angeren og skyldfølelsen selv om de burde meldt seg med full tyngde. Noen kan trenes opp til å begå alvorlige voldshandlinger uten å reagere med skyldfølelse der og da.

Den friske og sunne skyldfølelsen er den som melder seg når det er grunn til det, når en faktisk har skadet eller krenket en annen med handlinger, ord eller forsømmelser. Da siden den: Ta ansvaret! Innrøm det du har gjort og gjør opp for deg! Ikke benekt, ikke røm, ikke legg skylden over på andre. Den som reagerer slik etter å ha gjort noe galt, er det håp for. Og hvis det finnes et offer, kan ikke gjerningspersonen gjøre offeret en større tjeneste enn å fortelle sannheten og erkjenne skyld. Sannheten frigjør, begge parter. Løgnen binder og gjør overgrepet enda større.

Men tilgivelsen, da, hva med den? Det viktigste jeg har lært er at vi skal være forsiktige med dette store, vanskelige og flotte ordet. Ingen kan kreve tilgivelse, aller minst etter alvorlige voldshandlinger. Tilgivelse er ingen rettigheter en kan få innfridd etter å ha spart opp til den. Det er bare den tilgivelsen som gis i frihet, som er noe verdt. Ingen kan kreve at offeret skal tilgi, men en kan legge forhold til rette.

I en undersøkelse jeg gjorde der tretten voldtatte kvinner skrev til meg om tilgivelse, skrev en kvinne at ”ingen kan tilgi fra liggende stilling.” En må komme opp og stå igjen. En må få tilbake sin tapte verdighet. En annen skrev at tilgivelse aldri kom på tale for henne, for det ville være som å ”krype for ham på nytt.” Noen avviste å tilgi gjerningspersonen, mens andre sa at det først var da de gjorde det, at ”han ikke lenger har noe tak på meg.”

Alle disse svarene er like riktige. Noen ofre ser tilgivelse som en stasjon i sitt eget sorgarbeid, en form for frigjøring. Mens andre kommer aldri så langt. De må forsøke å forsone seg med det som har skjedd på andre måter. I intervjuer jeg gjorde med tre sønner som har vokst opp med ekstremt voldelige fedre, kommer det frem at ingen av disse tre voldelige patriarkene noensinne har innrømmet det de har gjort og tatt ansvar for det. Og det er vanskelig å tilgi en som er uskyldig i egne øyne. Dette går igjen i svært mange av samtalene jeg har hatt: Innrømmelse av skyld er en forutsetning for tilgivelse.

For noen kan tilgivelse være en god vei. I andre tilfeller kan volden og overgrepene være av en slik art at de to må gå hver sin vei etterpå. Livet er slik at noen forhold blir så ødelagte at bruddene er endelige. Da kan de to måtte prøve å forsone seg med det som har skjedd på hver sin kant, og i møter med andre mennesker. Vi må være svært forsiktige med å presse ofre i bestemte retninger. Her er det gjort mye galt. Ikke minst i kristne miljøer. Den som sier til en kvinne som endelig har klart å bryte med sin voldelige mann at: ”Du som er en kristen, du må kunne tilgi ham og ta ham tilbake” – Den som bruker tilgivelsestanken på denne måten, begår et nytt overgrep mot kvinnen. Og dette har skjedd mange ganger, og det skjer fortsatt.

Likevel må vi snakke sammen om skyld og tilgivelse. Med dem om har opplevd de vondeste tingene, og med dem som lever alminnelige liv. Å vokse opp med foreldre som aldri innrømmer feil og aldri påtar seg skyld og alltid bortforklarer og benekter, er like farlig som å vokse opp med voldelige foreldre. Tror jeg.

Bøker av Paul Leer-Salvesen:

Tilgivelse Universitetsforlaget 1999

Min skyld Verbum 2002

Forsoning etter krenkelser Fagbokforlaget 2009

 

Paul Leer-Salvesen er professor i etikk ved Universitetet i Agder