« Etterlysning! Har du blitt utsatt for digital mobbing? | Main | Bestill foredrag om ungdom, digitale medier og mobbing »
Wednesday
May142014

Vinnerne av skrivekonkurransen 2014

Gratulerer hjerteligst til vinnerne av skrivekonkurransen 2014!

Det kom inn 19 besvarelser til konkurransen, og juryen har hatt en tøff jobb med å kåre tre vinnere, fordi det var så mange utrolig bra bidrag. En enstemmig jury kom til slutt frem til følgende avgjørelse:

Førstepremie på 5.000 kr går til Isabella Ekblad ved Thora Storm videregående skole.

Juryens begrunnelse:
Den som vinner er en sterk historie som formidler alvoret og konsekvensene ved digital mobbing. Teksten er kort og konsis, har et godt språk, er ærlig og vekker følelser hos leseren. Fordi teksten belyser situasjonen både til den som blir mobbet og den som mobber, bidrar den til å øke engasjement og forståelse for hva digital mobbing er, og ikke minst hvilke grusomme konsekvenser digital mobbing kan få. Juryen berømmer også at teksten kan bidra til at voksne bedre kan forstå hva digital mobbing handler om.

 

Andrepremie på 2.000 kr går til Live Waterloo, Mona Wemundstad, Mia Kristine Aunan og Tonje Aunan ved Leksvik videregående skole.

Kampen mot ondskapen. Oppgaven er løst på en kreativ og spennende måte, og formidler virkelig hva digital mobbing er. Diktet synliggjør eksempler på uttalelser som forekommer på nettet på en direkte måte. Den viser alvoret, men har et positivt budskap og formidler også håp.

 

 

 

Tredjepremie på 1.000 kr går til Hans Ole Hatle ved Romsdal videregående skole.

Juryens begrunnelse:
Tøff på avstand. Teksten gir en god og detaljert beskrivelse av hva digital mobbing er. Forfatteren gir også mange gode råd til hvordan dette kan bekjempes. Råd som bør tas til følge av politikere, skoler og foreldre.

Alle som har deltatt i skrivekonkurransen vil få tilsendt et diplom!

Juryen har bestått av Grete Kvalheim (Ta Ansvar), Kaja Hegg (Redd Barna), Arnfinn Eide (Medietilsynet) og Elin Skogen (Psykopp).


Førstepremie
Den Som Vinner
Av Isabella Ekblad

Det er ikke noe blod på hendene mine, ikke noe adrenalin som pumper gjennom årene mine, det er ingen ting som tyder på hva jeg har gjort, utenom øynene mine, der, skjult inne bak irisen, ligger det dype tunge vevet som bare en som vet hva hun har gjort har, noen som vet at det hun har gjort var galt. Det startet så lite. Det var en eneste melding, en sint og dårlig skrevet melding om at hun var stygg. Det var en enkel melding, men det ble så mange flere. Vi startet med noen få, så økte det, stygg, feit, hurpe, hore, det var så mye vi kalte henne. Ting hun ikke en gang var, ting som var ment for å såre, ting som aldri, aldri var sant.

Det ble en vane. Vi fortsatte, sendte henne melding etter melding etter melding. I helgene, etter skolen, på skolen, når enn vi hadde sjansen. Vi fniste når vi så henne dra fram telefonen, vi lo når vi så hvor sønderknust hun ble. Hvorfor gjorde vi det? Hvorfor var det så hysterisk artig å se et annet menneske lei seg? Når jeg tenker tilbake på det, så vet jeg ikke. De lo, jeg lo, vi lo. Jeg skulle ha gjort noe. Jeg skulle ha sagt stopp, sagt nei, innsett at det vi gjorde var galt. Mobbing var det, ren og kjær mobbing. En ting er å erte noen, vi kunne sendt henne hauger på spam og terget henne, enkelt og greit, gått videre etter to tre meldinger, men nei. Vi bare måtte gå for langt. Ikke gjorde vi det ansikt til ansikt heller, vi gjemte oss ærlig talt bak en skjerm! Vi så henne ikke inn i øynene, vi ga henne ikke en sjanse til å kjempe tilbake. Hun var ubevæpnet mens vi veivet med både pistol og gevær. Hun hadde ikke en sjanse. Vi ga henne ikke en sjanse.

Ingen sa noe til oss. Ingen hadde fortalt oss at det vi gjorde var galt. Det var jo så enkelt! Så usynlig! Det var jo ingen som kunne vite at de som stod bak var oss! Vi tenkte ikke på det som mobbing da, det virket så uvirkelig å tenke seg til at vi var mobbere. Nei vi var bare de kule ungdommene, de på topp. De med de kule nye mobilene, de som alle så opp til. Vi måtte jo være tøff, måtte jo rakke på de under oss, vise hvem som var sjef! Det var jo slik det fungerte! Om bare noen hadde stoppet oss. Om bare noen hadde sagt til oss hva det var vi gjorde! Vi forstod ikke at vi mobbet, vi forstod ikke at vi gjorde noe galt, vi forstod ikke at vi ødela et liv! Men hvem skulle nå fortalt oss noe, hvem så vel egentlig hva vi gjorde? Det var barnslig av oss, å tro at bare fordi vi ikke fikk kjeft eller fikk beskjed om at vi burde slutte, så var det vi gjorde helt ok! Vi burde visst bedre. Vi burde.

Ikke før vi hørte sirenene fra lengre nede i gaten forstod vi at noe var galt. Ikke før vi gikk på skolen neste dag og ett sete stod tomt var det noe som skrek at noe var feil. Ikke før vi alle sjekket telefonene og samme meldingen var blitt sendt til hver og en av oss. Forstod vi hvor grufullt feil vi hadde tatt. 

«Gratulerer, dere vinner.»

Førstepremie til Isabella Ekblad 

 

Andrepremie
Kampen mot ondskapen
Av Live Waterloo, Mona Wemundstad, Mia Kristine Aunan og Tonje Aune

Digital ondskap

Erting og mobbing 

via mobil, Facebook og internett 

sårer

Ubehagelig og svært utbredt

 

“Stygge hore!”

“Avskyelige dritt!”

Ord sårer, ord jeg hører ofte
Ødelegger mennesker

Bryter meg ned

 

Setter seg fast på netthinnen min som et skrik i natten

Alt du sier og gjør hjemsøker meg i søvnen

Aldri ro og stillhet i mitt sinn

En evig karusell som aldri stopper

-ALDRI

 

Du gjemmer deg bak en maske
Jeg vet ikke hvem du er
Ser jeg egentlig på deg som en venn?

Anonymitet gjør det vanskelig å stoppe 

Ufyselig feighet

 

Uhyggelig smerte

Sår som aldri leger

Hver gang jeg ser en skarp gjenstand
kaller den på meg

som en ulv

 

Jeg er et bytte

Du er et rovdyr

som lusker rundt i mitt mørke sinn

Overlatt til skjebnen

alene 

Er det noen utvei?

 

 

 

 

Tårer
Redsel

Depresjon
Selvskading

Selvmord

 

Tankene er mange
Er det sånn jeg skal ha det? 

Hvorfor meg?

 

På den ene siden
føler jeg for å gi opp
På den andre siden
vil jeg stå opp for meg selv
Bekjempe ondskapen

 

---------
Ikke la det onde ta overhånd

Opplever du nettmobbing

Snakk med noen!

Før det går for langt …

 

---------

 

Jeg velger å stå opp for den jeg er 

Jeg velger å la lyset slippe inn 

og ikke la mobberne vinne

Jeg velger livet!

 

Tredjepremie
Tøff på avstand
Av Hans Ole Hatle

Vi skiller i hovedsak mellom to typer mobbing, fysisk og psykisk. Fysisk mobbing er når noen fysisk utsetter andre for smerte eller ubehageligheter. Psykisk mobbing er det motsatte, her er det ingen kroppskontakt. Ved psykisk mobbing vil noen verbalt såre mobbeofferet eller gi de den karakteristiske ”kalde skulderen” og fryser de ut fra gjengen. Innenfor disse to hovedgruppene finnes det mange ulike metoder å mobbe på. I dette essayet skal jeg reflektere rundt hvordan moderne teknologi gjør det lettere å føle seg mobbet. 

Mobbing blir i følge ordboka definert som ”bruk av fysisk eller psykisk vold mot en enkelt; plage, erte, tyne.” I vårt millennium har teknologien kommet så langt at dette ikke trenger å skje ansikt til ansikt mellom mobber og offer. På siste halvdel av 1900-tallet ble grunnlaget lagt for det vi i dag kjenner som Internett. Internett har bare vokst og vokst og er i dag den største kommunikasjonskanalen på verdensbasis.  Her blir det utvekslet informasjon, delt bilder, video og musikk osv. En kan si at nettet er uendelig. Noen tastetrykk kan ta deg nesten hvor som helst. Men er denne utviklingen innen teknologien bare positiv? 

Internett har utviklet seg i høy hastighet frem til i dag, og vil mest sannsynlig utvikle seg mer. I begynnelsen var Internett beregnet som en portal forbeholdt forskere der de kunne utveksle informasjon og oppdagelser, mens i dag bruker vi det til helt andre ting som for eksempel å fortelle naboen hva vi spiste til frokost. Denne utviklingen har også lagt til rette for mobbing på en helt annen arena en som før var vanlig.

Sosiale nettsider som Facebook, twitter og myspace har åpnet muligheten for at du enklere kan dele livet ditt med andre. Viss du ser på det fra en annen vinkel vil du se at disse nettsidene også åpner opp mulighetene for mobbing. Det kan skrives statuser, tweeter og legges ut bilder som er morsomme eller hyggelige å dele med andre, men det går en veldig tynn og skjør grense mellom hva en person opplever som humor, men som av en annen kan oppleves som frekt og sårende. Mobbingen på nettet er synlig og den er enkel å fange opp om en følger med og er litt oppdatert på sosiale nettsamfunn. Men hvorfor er det da så mye av nettmobbingen som aldri blir tatt tak i? Hvorfor gjør vi ikke noe med det?

Nettmobbingen kan også deles inn i forskjellige alvorlighetsnivåer. Hvordan nivåene defineres og hvor grensen går mellom nivåene er ikke klar siden humor og hva som oppfattes som sårende varierer fra person til person.  Men viss vi skal definere det vil jeg si at vi kan dele det i tre. Gruppe en er kommentarer som er mest morsomme og ikke slemt ment, men kan heller oppleves som litt flaut av den det gjelder. Nivå to gjelder kommentarer og statuser som oppfattes som frekke og slemme uten nødvendigvis å være ment på den måten. Sist har vi gruppen som inneholder den direkte mobbingen, kommentarer, statuser, bilder osv. som er skrevet for at noen skal føle seg mindreverdig og såret. 

Utrykk som ofte blir bruk i sammenheng med mobbing på nett er: hating og trolling. Dette er uttrykk som gjerne flyter sammen med mobbing. ”Hating” er å spre hatefulle meldinger og statuser på nettet, dette er vanliges å finne i kommentarfeltene rundt om på sosiale nettsamfunn. ”Trolling” er nesten det samme. Da skrives det innlegg som skal provosere leserne og fremkalle en heftig diskusjon. Et eksempel på trolling kan være å skrive noe helt på siden av diskusjonstemaet, å være usaklig bare for å provosere. ”Trollere” blir ofte oppfattet som mindre intelligente eller dritsekker. Vi kan derfor si at hating og trolling er en metode å mobbe på mens mobbing er det som er utfallet.

Den direkte mobbingen som har som mål å såre er veldig enkel å finne og fange opp, men hvorfor blir den ikke tatt tak i? Hvor ligger proppen som stopper prosessen? Passer foreldrene for lite på hva ungene driver med på nettet? Eller er det lærerne som skal ha skylden for å ikke gjøre nok når noe blir rapportert? Ligger ansvaret hos ungdommen som ikke sier i fra når de ser noen som blir utsatt for digital mobbing og trakassering? 

Mitt inntrykk er at alle har litt skyld, samfunnet må skjerpe seg og ta tak i nettmobbingen. Vi må med andre ord bli mer handlekraftig. Lærerne må faktisk ta tak i dette gjennom skolen, de kan snakke med elevene det gjelder som de gjør i dag, men om mobbingen fortsetter mener jeg at det burde fått større konsekvenser enn at de får en pekefinger og et ”ikke gjør det igjen”. Foreldrene må se forbi masken som barna har på hjemme. Dette kan gjøres ved å se hvordan de er mot andre sosialt, men også på nettet. Det vi ungdommer kan gjøre selv er å si i fra om vi oppdager noen som blir utsatt for mobbing, istedenfor å se en annen vei og late som vi ikke ser det. Vi må forene krefter og stå i mot mobbingen!

Selv om vi ungdommer ikke liker å innrømme det så er de voksne forbilder og rollemodeller for oss. Når vi er små ser vi kanskje opp til foreldrene våre, men når vi blir eldre er det som oftest kjendiser og suksessrike personer som er tingen. Hvordan disse oppfører seg på nettet er avgjørende for hvordan den yngre generasjon forholder seg til nettet. Når en finner skandalebilder annenhverdag på nettet som er tatt av snikfotografer og tatt ut av sammenheng, vil det gi inntrykk av at det er lov å legge ut alt på nettet. En trenger ikke å spørre om lov, for det gjør ikke andre. 

En annen ting som kan være irriterende er når folk bruker internett som sin personlige dagbok. De legger ut bilder av dagens antrekk, maten de spiser og hva de har planer om å gjøre. Det er jo bra at folk vil dele livet sitt med andre, men visse ting trenger vi faktisk ikke å få vite! Om du har hatt perioden din eller ikke angår vell ikke andre enn deg selv? En skulle kanskje tro at det er ungdommen som er de verste når det er snakk og internettdagbok, men jeg har inntrykket av at det er halvgamle damer og husmødre som topper denne listen.

Digital mobbing er å være tøff på avstand. En trenger ikke å se hvor stor skade en gjør og mobberen trenger ikke frykte at offeret tar igjen. Målet for mobbingen er å få en person til å føle seg lite vært og hatet av resten av samfunnet. Men hva om mobbingen går for langt? Hva kan bli konsekvensene av gjentakene mobbing? Og hva kan gjøres for å forebygge dette? 

Dårlig selvbilde, depresjon, selvmordstanker selvskading sosial angst, spiseforstyrrelser, søvnproblemer, irritabilitet og konsentrasjonsproblemer. Er noen konsekvensene mobbingen kan føre til. I verste fall kan det føre til at den mobbede tar sitt eget liv, og da er det for sent å gjøre noe med det. Derfor er det viktig at mobbingen blir oppdaget og tatt tak i.

Nettkulturen i dag har utviklet seg til å bli alt for tolerant i forhold til mobbing fordi det er så mye av det. En annen ting som er forkastelig ved dagens forhold til mobbing er at vi alt for ofte snur oss den andre veien og later som vi ikke ser. Vi tenker alt for ofte at dette ikke angår oss og at den mobbede kan ordne opp selv. Noen av oss er selv redd for mobberne så de tørr ikke å si i fra, og da blir det alt for enkelt å si at dette får andre ta tak i, dette er ikke mitt ansvar, men det er det! Vi må stå sammen om vi skal vinne denne kampen. Men hva kan vi gjøre? Mobbingen foregår jo på en arena utenfor skole og det virkelige sosiale samfunn. Løsningen på dette ligger i bedre kommunikasjon og observasjon samtidig med strengere konsekvenser. 

På det første punktet må foreldrene få en bedre oversikt over hva barna deres faktisks skriver på nett. De må slutte å se på barna sine som perfekte små engler som aldri kunne gjort noe galt. For der ligger mye av problemene, hos foreldrene. Foreldre vil forsvare barna sine med nebb og klør. Et angrep på barna deres, er et angrep på de. ”Alle” foreldres drøm er jo å skape den perfekte familie. Det er derfor at mesteparten av det som blir lagt ut på nettet av voksne folk er skrytebilder, statuser som sier hvor bra de har det og hvor perfekt livene deres er. Dette kan også resultere i mobbing fordi ikke alle klarer å være like perfekte, og dermed resultere i et skille sosialt. Så foreldrene må slutte å skryte om kapp med hverandre og la barna sine stå på egne bein. 

Et tettere antimobbesamarbeid mellom hjem og skole må opprettes. Barna som mobber på nettet er ikke alltid over den kriminelle lavalder, så fengselsstraff er ikke et alternativ, men vi hadde uansett ikke hatt kapasitet til å fengsle så mange. Jeg mener derfor at skolen burde vært innblandet. Her møtes mobber og offer hver dag, og skolen er noe som gjelder alle. Mobbing burde gå utover orden- og oppførsel, eller det kunne eventuelt opprettes en ny mobbekarakter. 

For å oppsummere kan vi si at mobbing er et faktisk problem i samfunnet som alle har ansvar for. Mobbingen utvikler seg i takt med samfunnet og teknologien, noe som resulterer i at det blir stadig nye steder og måter en kan mobbe på. Dagens nettkultur og samfunnet er alt for tolerante når det gjelder mobbing, derfor bør det innføres strengere konsekvenser når mobbing blir oppdaget.  Mobbingen kan få grusomme konsekvenser som vi alle står ansvarlig for om vi ikke griper inn. Vi må stå sammen om vi skal ha en sjans mot mobbingen. Dere mobberne er tøffe på avstand, men kom hit å si det til ansiktet mitt og alle som støtter meg!